Sirkuslivet: LumiAir
Hva er poenget med å se på liveunderholdning hvis det ikke er noen latterlige feil?
LumiAir på Gold Coast var et sirkus extraordinaire som gikk over 13 netter fra 2. juledag 2012 til 6. januar 2013. Den femten hundre seters hvite sirkusteltet ble satt opp i all sin prakt på Southport Broadwater Parklands, og om natten kom det til live med magien og mystikken som er sirkuset. Selv om det ikke bare var et hvilket som helst sirkus, var det en produksjon, med LumiAir som hadde 45 av Australias beste sirkusartister, samt internasjonale innslag.
LumiAir på engelsk betyr 'lysluft' og, som historien i den to timer lange forestillingen viser, handler om en jente som sliter seg gjennom mørkets land, ikke akseptert som en av dem før hun dumper inn i en verden av lys og farger. Hun er instinktivt tiltrukket av dette landet av dans og lek, og som publikum ser du på og opplever sammen med henne de nye spennende fargene som følger med. Det er en visuelt fantastisk forestilling der hvert innslag er sømløst sammenføyd med neste med fantastiske danser og hjerteknusende sprang og fall. En forestilling som mange sa var lik den til Alice i Eventyrland.
Åpningskvelden var stressende ettersom ensemblet knapt hadde hatt en prøvetime, og ett av de viktigste innslagene måtte kuttes av sikkerhetsgrunner. Men som alltid, showet må gå videre, og gå videre uten at publikum mistenker noe. Hver kveld som kom, ble en større suksess, med flere og flere mennesker som dukket opp, og hver overgang gjennom showet ble mer effektiv. Men det var ikke før den fjerde siste showet, når alle hadde kommet inn i et mønster og var så vant til hendelsene i produksjonen, at vi fikk vårt første ekte drama.
Det var under innslaget Lords of Lightning at ensemblet bak scenen ble litt rystet. Innslaget i seg selv er noe som ensemblet hadde sett under prøver med en blanding av nysgjerrighet og frykt. Elektrisitet ledes gjennom en spole, som deretter ledes gjennom en mann iført en skreddersydd drakt av gummi og ringbrynjen.
Det er et spesielt estetisk stykke med kvikk danse-korografi og marsjerende paraplyer, alt mens en mann står på en gigantisk spole og leder knitrende lynsprut. Men denne kvelden, halvveis, var det et utrolig brøl, så høyt at alle bak scenen nesten var sikre på at noe hadde gått forferdelig galt.
Men bak scenen kunne ingen se noe, så antagelsene i alles hoder hoppet, mens det knitrende statiske brølet tok over teltet. Halvparten av folkene bak scenen løp ut, noen mellom kostymendringer, og den andre halvdelen stakk hodene rundt gardinene for å se hva som skjedde, mens scenecrewet løp rundt og dro ut plugger.
Selvfølgelig hadde alle utenfor teltet antatt at noe hadde gått galt med elektrisiteten, når det som faktisk hadde skjedd var at elektrisiteten hadde interferert med lydsystemet. Når den høye statiske lyden endelig stoppet, jublet og klappet publikum, og hva som var en kveld med drama for ensemblet og crewet var en kveld med høy spenning for publikum.
Og la oss være ærlige, hva er poenget med å gå for å se liveunderholdning hvis det ikke er noen live latterverdig feil? Vi overlater det å være perfekt til filmene.
